Etter den utrolige oppturen med Crazy Nights-albumet i 1987 - med påfølgende turne og en gnistrende konsert i Skedsmohallen året etter - kom Hot in the shade i 1989 med verdens mest udugelige cover, en drøss låter med dårlig lyd (men balladen Forever er flott!) og en knallsterk turne der bandet begynte å titte i arkivskuffene etter låter igjen - i USA.
Samtidig begynte en gjeng i flanellskjorter med image og utstråling på minussida å gjøre seg gjeldende. Grungen var over oss med band som verken brydde seg om å lage hits (og når de fikk det var det gæli og!) eller levere underholdning på scena. Sagt på en annen måte - verden ble som et U2-cover. Men så!
Fram til Kiss ga ut Unholy-singelen i mai 1992, besto ikke verden av annet enn grøtete riff, flanellskjorter og hullete olabukser. Her er det viktig å merke seg at det skulle gå ennå noen år før vi offisielt fikk servert Kiss´egen grungeflørt, Carnival of souls - et album som om ikke annet viser at det beste er å holde seg til en behersker best.
Jeg klarer ikke beskrive med ord følelsen som huserte i kroppen idet stiften ramlet nedpå singelrillene som huset Unholy.
Jeg ante ikke hvordan det låt, men coveret - og den tittelen! - indikerte om ikke annet at det kunne bli hardt!
Aller først lyden av noe som bygger seg sakte, men sikkert opp. Så et moderne, mørkt og litt Black Sabbath-aktig riff før helvete og Gene Simmons braker løs. Gene Simmons -på en førstesingel! Dette var ikke Hide your heart eller Forever fra Hot in the shades. Dette var noe som fanden selv hadde komponert med smil om munnen og tunga ute. Enkel, javisst, men dødelig effektiv og man kunne se gamlegutta vise finger´n til deppehodene i Seattle. Kiss, gamle og triste? Å nei, dette var knallharde saker, og når videoen kom i all sin svart/hvite herlighet med lefling med pentagram og småunger fra helvete, da var det ingen tvil om at Kiss var tilbake - og de mente alvor! Og så knall det var å se Simmons i godt, gammelt demon-driv igjen!
På den tida visste jeg heldigvis ikke hvor dårlig det sto til med favorittbandet mitt. Interessen for Kiss var mildt sagt lunken, turneene i USA var dårlig besøkt og noen større Europa-turne (kun noewn datoer i Storbritannia) tok de seg ikke tid (råd) til. Men gutta stilte på signering i Oslo City - og der var jeg!
Jeg husker alt fra denne gloheite dagen i 1992 på Oslo City. For det var steike varmt og de som ville ha ting & tang signert av Kiss var mange. Jeg kjøpte meg Unholy-singelen og fikk den signert. Det var spesielt og skummelt på en barnslig måte å bare stå noen centimeter fra gjengen som oppigjennom årene hadde gitt meg så mye glede og samtidig loppet meg for så mye cash og tid. Jeg husker Gene Simmons spøkte og lo og tullet med fansen, men jeg la merke til hvor grå og sliten og nærmest uinteressert Paul Stanley virket. I 1992 hadde karene såvidt fylt 40 år, men ettersom de hadde vært favorittbandet mitt hele livet var de i mitt hode noen gamliser. Eric Singer og Bruce Kulick gjorde jobben sin - Kulick alltid høflig og blid mot fansen, Singer en kul kis på kontrakt.
Men se på bildet av denne gjengen her: Dette er en gjeng rockestjerner som forteller verden at slik, slik spiller vi som kan dette med rock & roll. For i 1992 var Kiss verdens tøffeste rockeband - igjen - og med albumet Revenge fortalte de hele verden at trender kommer og går, men Kiss består.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar