Kiss i Oslo Spektrum - konserten

Det må innrømmes, det tok noen dager å lande. Forventningen til søndagens konsert var skyhøye og moderate på samme tid. De åpenbare minusene med forutsigbart sett og en Paul Stanley i mildt sagt elendig sangform var plassert godt framme i tankerekka, samtidig hadde ryktene om et spillesugent band svirret lenge - sagt med andre ord: Det lå an til en spennende kveld i Oslo Spektrum.

Aller først litt om utvalget med merch. T-skjortene var ålreite, men egentlig ikke noe mer. Jeg falt for en variant med karene i blått, under den klassiske Alive-lyspærelogoen og så et program, selvsagt. All honnør til den og de som har satt sammen tekst og bilder til turneprogrammet, forresten, for her var både lay out og bildevalg av ypperste kvalitet. Knallmoro at Kiss tviholder på øvelsen med å lage fete konsertprogram - en øvelse de alltid har vært knallgode på.
Et solid "hei" til det britiske forbandet RavenEye også. En hardtarbeidende trio i sjangeren melodiøs, hissig rock & roll med blues i seg, gjorde jobben og (faktisk) ventetida kortere.
Men så begynte klokka smyge seg mot kvart på ni. Led Zeppelins Rock & roll sørget for at anlegget fikk kjørt seg, så av med lyset, det umiskjennelige lydteppet som signaliserer at nå kommer bandintroduksjonen så - pang! Rett på Deuce.

Uansett konsert merker man det allerede fra første riffet hvordan kvelden kommer til å bli, så også denne kvelden med Kiss. At hele Oslo Spektrum ble ristet i fillebiter av bomber og pyro allerede etter noen få sekunder, lover alltid godt. Så også for denne kvelden, skulle det vise seg.
OK, Paul Stanley har stemmeproblemer, ingen tvil om det, men jeg hadde faktisk fryktet det verre. Noen ganger må han snakkesynge for å komme igjennom, andre ganger er Eric Singer der og backer ham opp. Men man må gi mannen honnør for å aldri vike en tomme fra å gi jernet på hver eneste låt og konsert. Når stemmen skjærer ut på mellomsnakket og han vil og vil, men klarer ikke å komme igjennom Love gun slik han gjorde for bare noen få år siden, da blir man menneske i salen. Man føler med ham og synes rett og slett synd på ham, samtidig blir man stolt over å være Kiss-fan. Han kunne valgt å tone sangene enda mer ned enn de allerede er for å synge låtene litt renere, han kunne overlatt nesten hele settet til de andre, men nei - han gir jernet. Som den uslitelige soldaten i Peter Sellers´ Høyt skum i Hollywood sørger han for å være Paul Stanley fra Kiss - ikke for seg selv, men for fansen. De som ikke har betalt for å se en tafatt rockestjerne, men som vil oppleve en ekte rockestjerne og et ikon - kanskje for siste gangen.

For egen regning var det nettopp Paul Stanley som sto for kveldens mest rørende øyeblikk i Oslo Spektrum. Aller først da han (sikkert etter å blitt minnet på det) avbrøt settet for å gjøre et vers og et refreng av balladen Shandi som toppet listene i Norge i 1980. Det neste var da han forberedte publikum på ta en tur ut i salen og gjøre Psycho circus fra et podie ute i salen, men da husken som skulle ta ham ut til fansen sviktet og vaktene ikke ville la ham sette utfor, ble han oppriktig lei seg. Jeg sier det - jeg tror nemlig ikke at han er en så god skuespiller at han gjør et så stort nummer ut av en teknisk glipp hvis han ikke mente det.
- Men vi har fri i morgen og da kommer jeg til å være ute i gatene, Så kom bort til meg så tar vi bilder og snakker sammen, sa han med fortvilese i stemmen. Om så skjedde vites ikke og skuespill eller ei synes jeg nå det var en fin gest å si åkke som, jeg da.

Jeg sliter faktisk med å finne dødpunkter! Til og med låter jeg skipper og aldri har hatt et nært forhold til, som Lick it up og den slitsomme I love it loud er såpass solide livelåter at de funker uansett i en svett og tøff konsertsetting. Jeg likte den kule grafikken på War machine (som jo er en killer låt) og så var det moro å se en drøss gamle arkivbilder av et Kiss oppigjennom årene på storskjermen mens de gjorde Flaming youth, Til og med Vinnie Vincent fikk sine sekunder i rampelyset!
Alt i alt - terning 5 for Kiss anno 2017 her i gården. Full klaff hvis settet hadde vært en smule mer spennende og Stanley hadde hatt stemmen i behold - og Tommy Thayer hadde gått litt egne veier under gitarsoloen. Men dette er ting det er vanskelig - nær umulig - gjøre noe med. Kiss er et maskineri som skal tilfredsstille både gamle, men også nye fans som kommer til å havne på merch-kjøret i årene som kommer.
Noe annet som har vært moro i etterkant av konserten, er all aktiviteten på nett. Det har vært Kiss overalt! Folk har delt bilder og videos og vært gode, positive fans. Til og med den svenske kongefamilien har vært på Kiss-konsert! Slikt varmer, for bortsett fra Rolling Stones, Alice Cooper og noen til, hvilke andre enn Kiss-fans kan gå på konsert med favorittbandet sitt, over 40 år etter at de startet opp?