På en snurr med The Pogues

Jeg tror det var Frode Grytten som snakket om The Pogues på radioen, sånn like oppunder jul. Selv om jeg ikke er så overdrevent interessert og fascinert av irsk musikk, har jeg som tidligere nevnt reservert en liten plass i hjertet for The Pogues. Den første CD-en jeg puttet i den da tomme hylla var tross alt den da ferske If I should fall from grace with God og selv om jeg aldri har syntes rockehistoriens fylliker har vært verdt å applaudere for det utenommusikalske, har Shane MacGowan liksom vært det lille unntaket. Grytten snakket vel om den serien med jubileumskonserter The Pogues gjorde i 2012 - jeg tror det var i den forbindelse, det er en stund siden jul, nå. Han snakket om at selv om konserten var utsolgt, sjanglet vokalisten mutters alene rundt om i Londons gater, på jakt etter konsertlokalet sitt.
DVD-en The Pogues in Paris er fra nettopp 2012, og er et mildt sagt fascinerende stykke konsert. The Pogues endevender Olympia i Paris, bandet står på typisk britisk maner ganske så stille og leverer den ene kruttlappen av klassikere etter den andre, og midt oppi i alt dette står Shane MacGowan og tviholder på mikrofonstativet som om han er en sjøudyktig blindpassasjer på et skip som er ute for alle stormers mor . I mørke solbriller og svart dress, ser han mer ut som tvillingbroren til Pushwagner enn den tynne MacGowan vi husker fra slutten av åttitallet. Han stabber seg ut på scena som en gammel gubbe, snøvler og er i beste fall håpløs å skjønne når han snakker - men når han synger, og spesielt etter å gjort unna noen sanger, er Shane MacGowan på plass. Det henger jo ikke sammen, det er surere enn eddik, men det er Shane MacGowan - stemmen i The Pogues - og da blir det riktig uansett. På samme måte som uansett hvor skranglete Keith Richards spiller, så er det greit.
Det er faktisk litt vanskelig å bestemme seg om en skal synes synd på bandet og/eller Shane MacGowan. Uansett, The Pogues med og uten den tannløse og snøvlende vokalisten er ikke det samme. Det er bonusspor på DVD-en som forteller det.