Frank Sinatra 1915 - 2015

Bare noen uker etter at Frank Sinatra døde i mai 1998, befant jeg meg faktisk kjørende i Frank Sinatras gamle nabolag, opp og ned Rodeo Drive i Beverly Hills (det ligger i California, USA).
Jeg har alltid likt My way, men aldri New York New York.
Interessen for Frank Sinatra fikk jeg først med de svært så vellykkede duettalbumene tidlig på nittitallet. Spesielt den første synes jeg fortsatt står som noe av det ypperste han gjorde på plate - The lady is a tramp med en ydmyk og leken Luther Vandross som sidekommentator (alle duettene ble vel spilt inn separat, Sinatra orket nok ikke forholde seg til alle som kom til å sikle mer enn å synge), New York New York (faktisk!) med Tony Benett og I´ve got you under my skin med Bono står fram som noen av de største øyeblikkene på Duets fra 1993.

Men hva er det som er så spesielt med denne Frank Sinatra? Vel, spør du meg er det hele pakka og fenomenet Sinatra: Stemmen, sjarmen, spenningen rundt mafiaforbindelsene og at han ved siden av å være en kameleon av en sanger også var en mer enn habil danser og skuespiller, plasserer Frank Sinatra i den absolutte stjerneelite. Han var den første entertaineren som talte fargede artisters rettigheter - noen knips i riktig retning og alt var på stell. Han var The chariman of the board, sjefen, mannen med kontakter - Frank Sinatra. Men - for noen plater han spilte inn!

Dette er en sann klassiker - Sinatra at the Sands med Count Basies orkester og med Quincy Jones som dirigentstokkholder fra 1966. Her er Sinatra på hjemmebane. Det sagnomsuste hotellet, Las Vegas, det klirrer i drinker, Sinatra vitser, flørter og synger så selvsikkert og presist slentrende som ingen har gjort verken før eller siden.
I stand up-nummeret The tea break holder Sinatra det gående i 11 minutter med mer eller mindre slemme vitser på den særdeles tørste kompisen Dean Martins vegne. Det hører med til historien at Sinatra fikk igjen - så det monnet - selv også.

Det er faktisk litt vanskelig å finne direkte svake Frank Sinatra-utgivelser, for de kommer i så mange farger og stemninger. Vi har den glade Come fly with me fra 1958 som er direkte umulig å mislike, så har vi den mer dunkle Frank Sinatra sings for only the lonely fra samme år som viser en helt annen side av Sinatra. Den pussige Watertown fra 1970 er på mange måter Sinatras Self portrait av Bob Dylan - for å si det sånn.

Men selv om alt dette er nydelige plater av 100-åringen, setter jeg likevel de seneste utgivelsene høyest. My way fra 1969 er en utsøkt karamell av et album, mens den særdeles snåle Some nice things I´ve missed fra 1974 der han gjør sine versjoner av pophits som Sweet Caroline, Tie a yellow ribbon ´round the old oak tree og You are the sunshine of my life må jeg innrømme - sine underholdende øyeblikk til tross - havner i kuriøsakofferten.
Høydepunket kom likevel i 1984 med L.A. is my lady som ble det siste studioalbumet Frank Sinatra spilte inn. Quincy Jones produserte, mer eller mindre samtidig som Michael Jackson fløy inn og ut av studioet, og blant musikerne finner vi navn som Lee Ritenour, Steve Gadd, Marcus Miller og George Benson. Ser du nøye etter vil du i videoen for tittelkuttet se både David Lee Roth og Eddie Van Halen også.
Men her er Frank Sinatra på topp! Det poppete, men swingende og sofistikerte tittelkuttet er mesterlig, og selv om man føler Mack the knife er en urgammel Sinatra-klassiker, er det her den dukker opp for første gang i en studioinnspilling.

Frank Sinatra i studio er en ting - på scene noe annet. Noe helt annet. Her er han sjefen. Med orkesteret gjemt i mørket, er det bare ham mot publikum - Hoboken-style! Her er ingen ekstra dansere, lasershow, kult lysshow eller skjermer - det er bare mannen og stemmen. Frank Sinatra behøvde ikke hjelp - i hvert fall ikke på scena. Gratulerer med 100 års-dagen.