Kiss i Oslo Spektrum - 7 dager igjen

Det begynte i 1979 - verken før eller senere. Jeg var seks år og naboen (som både var og er ett år eldre enn meg) hadde av en aller grunn fått tak i Dynasty-skiva - på kassett. De funky basslinjene på I was made for lovin´ you som strømmet ut av en halvdårlig kassettspiller, ledsaget av det stilrene og ikoniske coveret var nok til at Torbjørn Egner fikk fyken. Dette var saker, dette var mitt band og min musikk - dette var Kiss, bandet jeg i likhet med mange fans rundt om i verden skulle bli mobbet for å like - uten at det noen gang la en demper på  entusiasmen. For i årenes løp har Kiss gitt meg en million prosent mer glede enn fliken av ubehaget plageåndene ga meg - nemlig!

Søndag 7. mai står Kiss - eller det som er igjen av det -på scena i Oslo Spektrum. For moro skyld (det er ene og alene det denne bloggen handler om) skal jeg telle ned til konserten med å hver dag poste et høyst personlig Kiss-innlegg. Mest for å mimre, men aller mest fordi det er steike moro å være Kiss-fan!
Jeg vet at mange Kiss-fans også er fantasy- og superhelt-fans. Det er ikke jeg. Riktignok leste jeg ett og annet Supermann-blad i barndommen, men jeg kicket aldri på det, ikke sånn som gutta i The Big Bang Theory, for å si det sånn.
Nei, for meg var det ansiktene, sminken og mystikken rundt. På slutten av 70-tallet hadde de aller fleste familieblader som Hjemmet og Norsk ukeblad såkalte ungdomssider, og der poppet titt og ofte Kiss opp. Og så må vi ikke glemme de fantastiske Stjerneposene med Kiss-kort i - kort sagt var det moro å være ung Kiss-fan i brytningen 1979/1980.
Det er ingen tvil om at inntrykk man blir eksponert for i ung alder sitter i og blir en del av DNA-et. Derfor synes jeg den dag i dag Dynasty er et bunnsolid og knallsterkt Kiss-album. I anledning disse skriveriene, snurret jeg skiva noen runder - og ble ikke skuffet. I was made for lovin you er ved siden av Heavens on fire bandets aller største hit og er ei catchy og råsterk låt. Ace Frehley gjør med The Rolling Stones´2000 man et som vanlig pussig valg av cover, men - som vanlig - lander han (som på New York Groove) på begge beina. Sure know something bare viser hvilken låtteft Paul Stanley har, og så må man jo like Peter Criss´ urbane og smått gangsteraktige Dirty livin´, som er den den eneste låta Peter Criss spiller trommer på. Anton Fig tok som kjent av seg resten både på denne og nestealbumet Unmasked.

Gene Simmons er ganske så passiv på Dynasty, men Charisma er en såpass demonisk låt at det ikke er noen tvil om hvem som har ført den i penn. Magic touch er nok en Paul Stanley-perle og så dundrer Ace Frehley inn på oppløpet med den rocka Hard times og standhaftige Save your love, bare avbrutt av Simmons´X-ray eyes som er den litt snillere fetteren til Charisma. 
På denne tiden (jeg var seks, snart sju år) skulle det ennå ta litt tid før jeg begynte å bli bevisst på utgivelser og historikken, men jeg husker at jeg fikk fader´n til å kjøpe Unmasked da den kom ut i 1980. Som med Dynasty står den like, om ikke enda høyere i kurs enn Dynasty.



Jeg nevnte DNA-et. Bildet til venstre er et av mine absolutte favorittbilder av Kiss. Grunnen er nok at dette ble veldig mye brukt når nevnte blader som Hjemmet og Norsk ukeblad skrev om Kiss. Men hva er det ikke å like? Kostymene - spesielt Ace - gjør at bandet ser helt fantastiske ut. Mange har kritisert dem for å være litt vel jålete på den tida der. Jeg simpelthen digger det. Dette er rockestjerner som ved siden av å se knalltøffe ut også laget fantastisk musikk. Spesielt noen måneder etter, da Peter Criss var ute av bandet og Eric Carr kom inn, låt bandet som en million dollar. 1980-turneen (som svingte innom Drammenshallen, men som jeg i følge moder´n og fader´n var liten til å overvære - hallo! Jeg var da tross alt sju år!) er Kiss på sitt beste. Ace Frehley matchet godt med Eric Carr, og når han koser seg, da er han i sitt ess - jmf. tida Frehley spilte med Eric Singer før han (måtte) sa takk for seg og en pussig periode i Kiss-storien startet.
Selv om jeg var ung da jeg ble Kiss-fan, husker jeg utrolig mye fra den tida. Jeg husker hvor jeg satt i stua hjemme da jeg bladde gjennom VG og så annonsen for konserten i 1980 (jepp, jeg bladde i avisa allerede da) og jeg husker bildene av et usminket Kiss fra Forenbu sto på trykk i samme avis. Jeg husker matbutikken på Torvet på Raufoss hadde et Filmjournalen med Kiss i som jeg bladde i (det måtte vel være i 1983, husker bestemt bildene fra Lick it up-tida) og jeg husker at jeg kjøpte Dynasty på LP på Fona, øverst i Storgata i Gjøvik,
I dagene som kommer skal jeg altså lade opp til konserten i Oslo Spektrum med å kose meg med gamle VHS-er, bøker, plater, bilder, bootlegs, livetapes, intervjuer - kort sagt alt det går an å trykke Kiss på - og det er det som vi har erfart det aller meste! Det kommer til å bli en spennende, men også litt skummel reise ...

Gullgraving i rockens skrothandel Vol I

Det er ikke å stikke under en stol at før i tida ble plater stort sett kjøpt inn etter følgende kriterier:
1. Favorittbandet kom alltid først
2. Men var det noe kjent/halvkjent på tilbud (midt på 80-tallet kostet nice price-skivene på Platespiller´n i Gjøvik 40 kroner) var det en gyllen anledning til å sørge for ytterligere hakk i platesamlingsskjeftet
3. Var det ingenting å hente på punkt 1 og 2 var det coverne som solgte plata eventuelt
4. var det å gå etter plateselskapene. Dette var en litt mer sofistikert metode å jakte på, men digget man for eksempel Metallica, var det bare å se etter plater det sto Music for Nations på. Stort sett fant man noe brukbart der, selv om Metallicas Master of Puppets holdt til i en liga lysår foran The Rods og Waysted, for å si det sånn. Var det helt krise, var det bare å se etter ett-eller.annet det sto Mausoleum på. Da fikk man heavy metal, spilt inn av mer eller mindre kvalifisert personell.


En ettertraktet juvel når man grep etter halmstrå på punkt 3 - og i og for seg punkt 4, var andrealbumet til tyske Underdog som sammen med Mercyful Fates Don´t break the oath med Rabies in town stod for et av åttitallets heftigste cover. Det morsomme her er jo at begge albumene kom ut i 1984, men der Mercyful Fate (blant annet, for her hang lisensene løst!) ga ut rysaren på anerkjente Music for Nations  (som hadde fått en real oppsving med nevnte Metallica), ga Underdog ut Rabies in town på Mausoleum, et belgisk plateselskap som på godt og vondt ga uttrykk for at så lenge musikken banda presenterte hadde et snev av fuzzgitarer i seg, ville de gi det ut. Det resulterte i en drøss meget stusselige heavyrock-utgivelser, et litt frynsete rykte, men også noen gode plater som Rabies in town faktisk er.
I ettertid må det sies at Mausoleum oppigjennom årene også knyttet til seg kapasiteter som Molly Hatchet, Warlock, Voivod og Steeler, men for den jevne metall-entusiast var og er Mausoleum et plateselskap reservert B-laget.

Men tilbake til Underdog og Rabies in town fra 1984. For egen regning vet jeg lite om bandet - det gjør Internett også, forresten - bortsett fra at dette er bandets andre album og at bandet tilsynelatende forsvant fra jordas overflate etter at tredjealbumet Out in the night fant veien til platebutikkene 1988.
Line up-en på Rabies in town er Mike "Spider" Linster (vokal), Helmut "Skull" Guegel (gitar), Bernard "E.T." Leinweber (gitar), Randy "Eternal" Engels (keyboards) og Kalla "Animal" Klein (trommer) og sammen høres de ut som en tidlig utgave av Scorpions som inviterer Dio til en interessant fest der resultatet etter hvert blir Underdog. Sagt på en annen måte: Dette er et tysk heavy metal-band som faktisk høres amerikanske ut.
For knising og oppgitte sukk til tross, dette er slettes ikke noe dårlig album. Riffene er tette og tøffe, melodiene er varierte og fengende og ikke minst - dette er en gjeng med humor! Teksta på tittelkuttet er heavy-humor på sitt beste, medlemmenes kallenavn likeså og så er det telefonrøret som blir slengt på etter den meget habile versjonen av Alice Coopers Under my wheels, da. Strålende!
Mitt eksemplar av Underdogs Rabies in town ble kjøpt på ferietur en eller annen gang på slutten av 80-tallet og har vel - med skam å melde - knapt blitt spilt siden. Mulig det var snobberi, men aller helst var det vel fordi det kom så utrolig mange gode plater på den tida. Men jeg har flere Mausoleum-skiver på lager. Mon tro om noen klarer å matche denne perlen, 30 år siden forrige gjennomlytting?

Living noen dører next to Alice Cooper

For meg var Alice Cooper eldre enn karene i The Rolling Stones og en jeg bare hadde lest om i Kiss-bøker da han i 1986 dundret inn på svensk tv med He´s back. Senere fant jeg naturligvis ut at dette var pop-Alice, comeback-Alice - og at han i 1986 var mye yngre enn jeg er nå.

Likevel, opplevelsen med He´s back og albumet Constrictor var nok til om ikke akkurat knytte et hjertenært, så i hvert fall et respektfullt og ganske så tett forhold til Alice Cooper. Klassikerne ble saumfart og handlet inn: Billion Dollar Babies, Love it to death og Killer gikk runde på runde på platespilleren, det samme gjorde pussige skiver som Dada og Zipper catches skin og da gubben nærmest gjorde et andre comeback med Trash og Hey stoopid, var det faktisk kult at Alice Cooper var kult for andre enn oss som slafset i oss heavy metal og heavy rock til frokost, middag og kvelds.
Jeg så forresten Alice Cooper under Trash-turneen i Skedsmohallen, 27. november 1989. Det var tøft. Alice i rød lakkbukse (!) åpnet med Trash og avsluttet 22 låter senere med Under my wheels. 



En drøss år senere, faktisk forrige uke, røyk jeg på denne boksen: Alice Cooper live fra Wacken i 2013, dokumentert over tre vinyler, en CD og en Blu-ray. Tre små plakater var det også gjort plass til i boksen. Dette var stas! Bandet låt saftig og tøft, settlista var morsom og Alice Cooper selv var også i storslag denne kvelden.
Selve konserten er delt inn i tre deler: Først får vi "glam-Alice" med låter som Hello hooray, House of fire og Billion dollar babies. Så kommer delen der Alice Cooper med låter som Ballad of Dwight Fry, Killer og I love the dead går inn i det mørke og hyller døden bare for å vende tilbake med coverlåter som Break on through og My generation, som et takk for moroa til sine gamle festkompiser, Jim Morrison og Keith Moon - karer han også vinker til som en del av bandet han har med Johnny Depp, Hollywood Vampires.

Men dette er et klassisk Alice Cooper-show der han på sedvanlig vis hårfint balanserer mellom skrekk og humor, uskyldig moro og noe som kan virke en smule drøyt.
Åkke som, skivene og ikke minst Blue-rayen fra Wacken gjorde meg fysen på oppleve Alice Cooper live & kicking igjen. Mulighetene er der. I juli besøker han både Norge og Sverige, Oslo og Gøteborg. På hjemmesiden frister han med en pakke han kaller "Diamond Insanity Upgrade", som blant annet består av en meet & greet (selvfølgelig), en omvisning på scena før konserten, diverse signerte ting & tang og merch og - det tøffeste av alt - man kan få tatt bilde av seg med hodet i giljotinen! Alt dette koster den nette sum av $625, som raust regnet i skrivende stund er 5.375 kroner og da er konsertbilletten ikke inkludert.
Som rockejournalist kan jeg forresten skryte på meg å fått innvilget åtte minutter med Alice Cooper på telefonen - og da var det han som ringte!

Chuck Berry (1926 - 2017)

Det er som om Chuck Berry alltid har vært der, eller alltid har vært borte. At det var Chuck Berry som spilte, bare at det var Angus Young eller Petter Baarli vi så. At det var Angus Young eller Petter Baarli som fant opp duck walken, at det var The Beatles som skrev Roll over Beethoven, at det var John Lennon som skrev åpningslinjene på Come togheter - noe han i og for seg gjorde, men som han kanskje ikke hadde fått til like elegant hadde han ikke hørt Chuck Berrys You can´t catch me først. 
For Lennon skrev Here come ol' flat-top, he come groovin' up slowly/He got juju eyeball, he one holy rollah … drøye 10 år etter at Chuck Berry først hadde skrevet Here come a flat-top, he was movin' up with me/Then come wavin' goodbye a little' old souped-up jitney.
Det ble sagt at Chuck Berry definerte rock & roll, men at Elvis Presley poserte på bildene. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at Chuck Berry har sørget for at musikken jeg digger finnes og at Backstreet Girls må ha minst ei låt med Chuck Berry-intro på platene sine. Jeg vet også at en mann som Chuck Berry var av det lunefulle slaget. Han var seg selv nok og mente rock & roll ble 10 år forsinket fordi storesøsteren okkuperte pianoet og ikke slap lille Chuck til. Der har du historien bak Roll over Beethoven - sies det. Da han foran en konsert i Norge på slutten av 80-tallet skulle ha New Jordal Swingers som backingband, var det ingen i bandet som visste hva de skulle spille. Da en musiker nølende prøvde seg med et direkte spørsmål til legenden, fikk han til svar: "Det blir noen Chuck Berry-låter". Så gikk han. Det er rock & roll. Det er dette klippet under også, der en glad, men litt sliten gjeng bestående av medlemmer fra Backstreet Girls og Paal Flaata gjør "Johnny B. Good". Dette er en festglad gjeng og det ser ut som det er seint på kvelden, men det spiller ingen rolle for Petter Baarli som leverer varene - og selv på verdens minste scene får til en duck walk. For rock & roll, for Chuck Berry.

30 år siden heavyåret 1986 - Vol II

BON JOVI - SLIPPERY WHEN WET kunne godt smettet under radaren hadde det ikke vært for den massive radiospillingen førstesingelen You give love a bad name fikk. For der Bon Jovis debutalbum inneholdt slagere som Runaway og She don´t know me, var det lite å rope hurra for på oppfølgeren 7800 Fahrenheit. Men i juli kom singelen You give love a bad name og med det var forventningene til Slippery when wet skrudd, om ikke akkurat til 11, så i hvert langt forbi 5! Selv om en topptent Desmond Child på laget bare bidro på tre låter (deriblant de to singlene), kunne både band og lyttere likevel kose seg med freshe og catchy hard rock-låter som Livin´on a prayer, Raise your hands og Wanted dead or alive, som faktisk var albumets opprinnelige tittel.

Faktisk skulle albumet ha et helt annet cover også, men det skulle til slutt vise seg at det bare var japanerne som var modige nok til å gi ut Slippery when wet med dette coveret.
Her skyldes det å gjøre eventuelle sarte lesere oppmerksomme på at vi nå altså befinner oss i 1986 og at hard rock og damer var en like naturlig kombinasjon som sol og blå himmel.
Selv om albumet ikke har den samme kultstatusen som Slippery when wet, greide Bon Jovi i 1988 likevel å følge greit opp suksessen med New Jersey som ble det "siste" Bon Jovi-albumet før bandet tok en pause og fortsatte i en litt annen og "mørkere" stil med comebackalbumet Keep the faith i 1992.


EUROPE - THE FINAL COUNTDOWN er også et album man naturligvis ikke kommer utenom i heavy- og hardrock-året 1986. Etter å markert seg greit med debuten og fått flere hits med oppfølgeren Wings of tomorrow eksploderte det med The final countdown. Med Journey-produsenten Kevin Elson bak spakene, fikk Europe et mer massivt og på mange måter et mer "amerikansk" sound. Låter som Rock the night, Cherokee og balladen Carrie gjorde det skarpt, uten at det hjalp på motivasjonen til John Norum som hoppet av bandet mer eller mindre samne øyeblikk som Europe ble verdensstjerner. The final countdown er selve svennebrevet på hvordan lage et album der det lukter hits og radiospilling av samtlige låter. Har den tålt tidens tann? Jeg mener i hvert det - såpass at jeg skvatt litt ekstra til da jeg kom over et strøkent vinyleks med "hype sticker"  på - måtte jo ta med den! Gode plater får man som kjent ikke for mange av.

CINDERELLA - NIGHT SONGS gjorde sitt inntog på gutterommet med låta Hell on wheels som jeg helt sikkert enten hørte på Rockpeil eller på Rockbox på svensk radio P1- eller begge deler. Selv om bandet rent visuelt så ut som de var på vei til å gjøre audition som backingbandet til Vinnie Vincent, leverte Tom Kiefer og gutta et overraskende hard og tøft album med bare noen små hint av blues. Etter oppfølgeren Long cold winter ble det vel litt vel mye blues, men det lar vi ligge.
Night songs gjorde inntrykk. VHS-en (naturligvis gjort tilgjengelig gjennom postordreselskapet Melody Line) med et knippe låter, deriblant balladen Nobodys fool, gjorde inntrykk. Cinderella var, sitt glorete image til tross, et litt skummelt og møkkete hardrockband med Tom Kiefers hvesende stemme og catchy, riffsterke låter på rekke og rad. I 30 år har skiva vært jevnt og trutt ute av coveret og jeg tror faktisk dette må være et av de få albumene uten dødpunkter. Her er ballader, en tøff bluesflørt i In from the outside, den blytunge Night somgs og tøffe, eviggrønne favoritter som Push push og Shake me. Etter denne dalte interessen for bandet radikalt for min del, men Night songs - hoy, for ei skive!

YNGWIE J. MALMSTEEN - TRILOGY ble fangsten etter å avlagt Rilla platebar på Hamar et besøk under en skoletur i 7. klasse. Malmsteen kjente jeg litt til fra før, men det var - nok en gang - gjennom Thor Rune Haugens lille metallhjørne i Rockpeil jeg hørte låta Magic Mirrors og ble solgt. At coveret i 1986 var knusetøft og noe helt annet enn det Kiss og Mötley Crüe holdt på med, gjorde også susen. Musikk er minner, for selv om Mark Boals aldri ble noen stor vokalist i mine ører, og Yngwie Malmsteen gjør en del kårny ting på skiva, står Trilogy ved siden av den geniale Odyssey som noe av det tøffeste svensken har levert på plate. Bare tenk deg bakoversveisen når stiften treffer åpningsriffet på You don´t remember (I´ll never forget) eller instrumentalen Trilogy suite Op:5 - dette var helt nye toner for en ung rocker.
Oppigjennom årene har jeg med et smalt og skrått øye fulgt Yngwie J. Malmsteens karriere. Lest noen bioer og bare hørt gjennom de nye platene uten at det har fenget. Etter den kommersielle suksessen med spesielt Odyssey virker det som svensken ble så høy på seg selv at han glemte en del viktige ting når det gjelder å spille inn plater: A) Albumet bør inneholde låter B) i hvert noen som kan kalles låter C) det bør være et snev av grei lyd på platene og D) gitarer er tøft, men ofte i samspill med andre instrumenter, men da bør man kunne høre de andre instrumentene også.

ACCEPT - RUSSIAN ROULETTE har alt som er Accept: Marsjmetall, tung koring, tøffe låter og Udo Dirkschneider på vokal. Etter denne forlot Udo sammen med gitaristen Jörg Fischer bandet, og med det var den epoken over. Før Russian Roulette hadde bandet levert en perlerad av album, for når forgjengeren heter Metal Heart og albumet før der igjen heter Balls to the Wall da snakker vi tysk metallhistorie!
Ved siden av noen vanvittige låter som tittelkuttet, Walking in the shadow, T.V. war og catchy åttitallere som It´s hard to find a way og Man enoug to cry pirret historien om platetittelen nysgjerrigheten også. I tittelkuttet synges det "war games", noe som også var den opprinnelige platetittelen, men fordi den actionfylte ungdomsfilmen (som det het da) ved samme navn ble såpass kjent, ble det i hui og hast bestemt å skifte navn til Russian Roulette. En liten detalj som bare er verdt en liten linje på Facebook i dag, men i 1986 var dette en svær greie som gjerne ga en side i Okej.


VINNIE VINCENT - INVASION må jeg nesten ta med fordi det er en viktig Kiss-referanse her. Etter å skrevet noen veldig gode låter for Kiss på Lick it up og Creatures of the night, fikk Vinnie Vincent lov (kremt) til å forlate Kiss-skuta og gjøre noe annet. Noe han også gjorde. I 1986 var det Okej som var kilden til rock & roll-nyheter. Etter at de hadde skrevet om det, var det bare å vente på at enten Rockpeil eller Rockbox skulle finne noe lyd!
Nok en gang var det Rockpeil som slo til med I wanna be your victim. Dette var noe nytt. Greit nok at Yngwie J. Malmsteen klemte til med mye gitarer, men på Invasion hadde han møtt sin overmann. Låtene er catchy og tøffe  - i utgangspunktet - men Vinnie Vincent  nøyer seg ikke med lite! Han lesser på med gitarer, gitarer og enda mer gitarer før han åpner slusene til kastratvokal med mere og etterlater lytteren utslitt ved høyttalerne. Vinnie Vincent er en genial låtskriver, bare hør på Back on the streets fra denne utgivelsen. Men vil du høre den i en bra versjon, bør du sjekke ut John Norums fra sin solodebut Totak control eller en Ace Frehley-bootleg fra samme tidsrom. Men Vinnie Vincent har på sitt krøkkete vis greid å bli en myte. De to soloalbumene solgte ingenting, forsøkene med noen EP-er gjorde heller ingenting for ham. I 1992 skrev han noen låter for Kiss til Revenge-albumet, men etter det er det ingen som verken har sett eller hørt noe fra Vinnie Vincent og i dag regnes han nærmest som savnet! Some says han jobber som studiomusiker under et annet navn i Nashville, andre sier han er uteligger og det som verre er. Det som uansett er tilfelle er at han i 1986 fikk en svoren Kiss-fan til å kjøpe Invasion - men ikke oppfølgeren All system go. 

Yes, dett var dett! Det finnes så mange gode plater i bunken merket 1986 at internett ville bli brukt opp skulle man ta for seg alt sammen, men nå er det heldigvis snart ett nytt år med nye muligheter til å grave fram gamle plater! Godt nytt og snurr skiver!

30 år siden heavyåret 1986 - Vol I

Når stiloppgavene ble utlevert i norsktimene fulgte pekefingeren alltid samme rutine: Fra den kjedelige førsteoppgaven (som helt sikkert ga god karakter, uansett innhold) til den siste, selve halmstråoppgaven som var perfekt for dem som a) hadde veldig mye fantasi eller b) ikke eide fantasi i det hele tatt: Fristil!
Det var på denne siste oppgaven pekefingeren min stort sett stoppet, og det gjør den for så vidt nå også. Med det mener jeg at dette skrives på frihånd og etter husken. Dette er altså ikke ment som noe oppslagsverk! Det er bare ment som en liten mimretur for å titte litt på noen av de gilde platene som kom ut for 30 år siden.
Herregud, 30 år - det høres ut som vi skal tilbake til The Beatles-tida, men det skal vi ikke. Vi skal bare tilbake til 1986,
1986 var et svært år for meg som musikk- og - ikke minst - nyter av heavy metal og tungrock. Derfor tenkte jeg en  kjapp titt på noen av platene som skulle bety mye for meg - der og da. Med det menes at her finner man verken Candlemass eller Voivod, for selv om det er band jeg har snoket litt i i ettertid, var dette var helt ukjente band for 13-årige meg.

METALLICA - MASTER OF PUPPETS har jeg snakket mye om før, men som for noen måneder siden står denne som et av de aller største øyeblikkene på plate - for meg, i hvert fall. Å ja, det glemte jeg å si - vi snakker vinylutgavene - alltid vinyl! Så sitter du og knoter med et lite CD-cover, se for deg Metallica-logoen i stilig, men tøff marmor, korsene, "dog taggene", trådene og ikke minst de giftige bildene på baksiden av coveret! Det viser Metallica som verdens største band - selv om de i starten på turneen "bare" var support for Ozzy Osbourne. Men du verden - denne holder fortsatt vann, og etter de nye låtene å dømme, virker det ikke som Metallica er klare til å pensjonere seg riktig enda -selv om det så stygt ut for noen år siden.

ALICE COOPER - CONSTRICTOR står vel ikke akkurat fram som noen Alice Copper-klassiker, men at det var et viktig album for Cooper, er det ingen tvil om. Etter å forvirret gamle fans med å gi ut mer eller mindre eksperimentelle album (som toppet seg med det snodige, men slettes ikke ille tospannet DaDa og Zipper catches skin) i nær sagt 10 år, tar han seg sammen, ser seg rundt og snuser inn hva som gjelder av musikk og kommer med et album som oser av hits. Poppete og syntetiske, javisst, men med låter som Teenage Frankenstein, The world needs guts, Thrill my gorilla og naturligvis He´s back (the man behind the mask) fra grøsseren Friday the 13th Part IV: Jason lives, ble yngre musikknytere oppmerksomme på den gamle skrekkrockeren igjen, noe som gjorde at Alice Cooper plutselig fikk en ny start med et nytt publikum, noe som igjen gjorde at han kunne legge ut på The nightmare returns-turneen, blant annet med Ace Frehley som support, men det er annen historie.
Han knytter til seg yngre musikere som muskelbunten Kane Roberts og bassisten Kip Winger (som skulle få en OK karriere på egen hånd). På coveret er det nærbilde av Alice med den karakteristiske øyesminken, smått tyggende på en kongeboa. På baksiden, litt som på The Beatles´Sgt Peppers ..., står musikere og produsenter oppført, og det tøffeste av alt -vi ser underkroppen til Alice Cooper, liksom han er hengt, med slangen krypende oppover og rundt skrotten. Joda, Alice Cooper var tilbake! Er det rart jeg ønsket meg -og heldigvis fikk - denne til jul? Etter denne oppturen ble det mye krafsing i "C"-hylla på Platespiller´n. Både Billion dollar babies, Killer og Love it to death innfridde, men noen Constrictor var de ikke.


VAN HALEN - 5150 må jeg - til mange gamle fans´store fortvilelse -  innrømme var Van Halen-ventilen for meg. Tidligere hadde jeg prøvd meg på Fair Warning, Diver down og Van Halen II, ja, til og med 1984 uten å få verken fot eller napp. Det var noe med soundet. Det låt trått og uferdig. Låtene var ikke fengende og David Lee Roth har jeg aldri sett på som noe annet enn en kul entertainer.
Nå skal jeg være forsiktig, for selv om singlene kom med noen ukers mellomrom, mener jeg NRK P2s Rockpeil spilte Van Halens Good enough og Europes The final countdown i samme program! Mulig jeg husker det slik fordi låtene var på samme opptakskassett og at tida gikk litt saktere i 1986, men uansett- for en tøff, vågal, kul og ikke minst melodisterk Van Halen-låt! Sammy Hagar ble min mann i bandet, og jeg må innrømme at jeg liker alle fire studioalbumene han gjorde med Van Halen, eller Van Hagar som mange både valgte og velger kalle de årene han var med. Uansett, 5150 var det første Van Halen-albumet som toppet Billboard-lista (1984 nådde "bare" en andreplass) og når man hører på albumet idag, så sitter låter som Why can´t this be love, Dreams, Summer nights og den kårny Inside fortsatt godt i øret.

OZZY OSBOURNE - THE ULTIMATE SIN er Ozzy Osbournes fjerde soloalbum og hans bidrag til å gi gamle fans hakeslepp. Nå begynte Ozzy å bli litt mykere i kantene allerede på forgjengeren Bark at the moon, og som med veteraner som Judas Priest og allerede nevnte Van Halen begynte også Ozzy Osbourne å leke med litt mer poppete materiale og uttrykk. Albumet er produsert av Ron Nevison som på den tida hadde gjort suksess med band som Heart og Survivor. Var det noen som kunne gjøre Ozzy til en hit på radio, var det ham! Den samme Nevison skulle året etter produsere Crazy nights med Kiss og ta med seg mye av synthene og oppskriftsheftet fra The ultimate sin, men det - som mye annet - er en annen historie og et annet årstall.
Ettersom jeg er fan av gode melodier og catchy refreng, liker jeg denne her. Låter som Shot in the dark, Thank god for the bomb og ikke minst tittelkuttet, er knallsterke låter som fortjener spilletid på høyt volum den dag i dag. Pop-Ozzy var nok hard å svelge for mange, men som med både Alice Cooper, Van Halen og Judas Priest med sitt Turbo-album, greide nok også han å kapre en god del nye fans - fans som helt sikkert er med den dag i dag. 30 år etter.
Jøss, dette var moro og for et år 1986 var! Dette må vi må gjøre mer av!

Hellbillies - fra twang til Sørstatsriff - Vol III

Dette har skjedd! På boots med tjukke gummisåler har Hellbillies som en gjest som ubemerket vil snike seg ut og vekk fra festen, gjort ferdig grovarbeidet og skissene til det bandet vi kjenner i dag. Med samlingen Røta satte bandet ned grensestolpen og beveget seg videre til nytt territorium og med det ble diskusjonen fans av alle band og artister med en viss størrelse går igjennom sveivet igang: Var de bedre med originalbesetningen (Kiss), enkel og forførende popmusikk eller utfordrende avantgarde (The Beatles), før eller etter militæret (Elvis Presley), Stefan Borsch eller Christer Sjögren (Vikingarna) eller i Hellbillies´tilfelle - var de bedre og mer moro å høre på da lydbildet besto av twanggitarer, fløyter, trekkspill og mandoliner, ikke som nå når lydbildet domineres mer av en møkkete og breial Les Paul enn en mild, jovial og lydig Telecaster.


For egen regning -og det er jo det denne fliken av et  nettsted handler om - har Hellbillies vært dyktige med å ta "forvandlingen" gradvis. Selv om Spissrotgang er et album som peker veien videre for bandet og da for publikum, er det likevel stor forskjell mellom Spissrotgang og ferskingen og råskinnet Søvnlaus som uten tvil er den skarpeste og tyngste utgivelsen til nå. Men i forkant av albumet sukret som vanlig bandet den skumle innovasjonspillen med livealbumet Levande LIVe, som for å berolige og forsiktig advare trofaste fans med at "du er blitt vant til dette nå, men bare vent!"
Når det er sagt er det også på sin plass å rose bandet for å hengt med på sin egen utvikling. Haugen-brødrene har utviklet seg fra å være litt trauste hallingdøler som spiller i dette bandet mange liker å danse til, til å bli vaskeekte rockestjerner. Men den største innsatsen la gamlebassist Arne Sandum og trommis Bjørn Gunnar Sando ned. Tenk for en overgang det måtte være for Sandum som har gått trappa fra gammeldans til å spille Sørstatsinspirert, tung rock & roll, for ikke si den glitrende trommisen som med sitt fjærlette og elegante trommespill på nittitallet var en sann inspirasjon for en stusselig hobbytrommis. Hans bruk av rods og den noe glemte splash-cymbalen står spikret som noe av det kuleste med Hellbillies, for ikke si Øystein Sunde! Sjekk Sandos rods/splash-bruk på Frøken Bibelstripp - fortsatt maner de nydelige overgangene fram herlige grøss nedover ryggtavla. Lars Christian Narum var allerede en fullblods tøffrocker med Nickels & Dimes, så for ham var overgangen like smertefri som å skifte sokker. Men nå -over til platene!

SPISSROTGANG (15.10.2007)
Med stor risk for at husken leker knask eller knep, var det den "typiske" Hellbillies (og Arne Moslåtten)-låta Hallo, Telenor som var første singel ut her. En artig og fengende låt i god Hellbillies-tradisjon som ikke avslørte noe av det som senere skulle dukke opp på albumet! I dag framstår Spissrotgang som et jevnt album der bandet med låter som nevnte Hallo, Telenor og Ingen der fortsatt har en negl i sitt gamle seg, men allerede på åpningslåta Mot straumen merker vi at det har skjedd noe med bandet vårt. Melodien er mer intrikat og ikke fullt så umiddelbar som tidligere hits - det er ingen Baka ein stein, for ein si det sånn! Samtidig får vi kommende konsertfavoritter som den steintøffe Svelg ein kamel, 6000 hål og - sist men ikke minst -  Mørkemann, kanskje en av Hellbillies aller sterkeste låter noen sinne. Morsomt også at Livsfarlig leik, en fiks og artig låt som ble prøvd ut allerede på den akustiske turneen, her dukker opp på plate.

LEITE ETTER LYKKA (07.06.2010)
Her er det bare å trykke play og sette seg ned og nyte. Her er det lite å trekke for, for med bunken med samtlige Hellbillies-plater foran meg, vil jeg si dette er et av Hellbillies aller beste album. Fra den Rolling Stones-tøffe starten med Sjuk går det steintøft og rocka slag i slag med Den redde, Stein i skoa, Drivkvite bein, Verste strøket i byen, Dirkefri og naturligvis tittelkuttet og den fine Du er den med Benedikte Narum Jenssen som Aslag Haugens duettpartner.
Årets før albumet kom ut, var vokalisten ute for en stygg ulykke som kunne endt fatalt. Kanskje derfor albumet låter så fresht og bandet låter så livsglade? For her sprudler Hellbillies så til de grader at hvordan i all verden skal de greie å toppe dette?!


TRETTEN (05.11.2012)
Nja - Tretten er verken en nedtur eller en dårlig utgivelse, så årsaken til njaet ligger ikke der. Det er heller det at denne gangen avslørte Hellbillies hvordan albumene hadde blitt dersom de hadde spilt inn låtene med engelsk tekst -som jo er språket låtene blir tekstlagt med før de får norske hallingklær av - i dette tilfellet - Arne Moslåtten. Var du kjapt ute og sikret deg vinylutgaven fikk du nemlig i tillegg med deg bonusvinylen Seven bridges crossed, som er Tretten på engelsk.
På Tretten gir vi umiddelbart tommelen opp for låter som Reise i lag med deg, Pille med bråk, Leita natt og dag og Det ingen andre ser, men på engelsk blir Hellbillies bare nok et tøft rockeband. Identiteten blir borte, ikke som med The Respatexans der greia var å låte amerikansk på halling, men Hellbillies på engelsk - nope. Her er det jo den konservative nissen som snakker og skriver, men det viser bare hvor viktig tekstene, dialekten og miljøet har vært for Hellbillies. Litt som Vazelina Bilopphøggers som jo nærmest fikk en hel nasjon til å tro at de var en gjeng med bilopphøggere femtitallet hadde glemt igjen på Toten, har Hellbillies skapt en verden med bygdeoriginaler og finurlige tekster på morsmålet man både blir glad i og føler man skjønner budskapet i.


LEVANDE LIVE (06.06.2014)
Her viser Hellbillies-gutta at de er barn av den klassiske rocken! Oppigjennom historien har band brukt konsertalbum som et dokument over hvor bandet står nå. Samtidig passer mange da på å gi fansen noe ekstra - særlig ettersom livealbum er den den snodige fetteren som verken er et nytt album med nye låter eller et samlealbum med gamle låter - selv om det ofte er det, men i konsertversjoner. Puh! Men -vinylen. Sikret du deg vinylversjonen fikk du ved siden av to deilige vinylplater, albumet i hendig CD-versjon og en giftig konsert-DVD på kjøpet. DET er mye Hellbillies for penga!
Ettersom dette er Hellbillies anno 2014, er det naturligvis settet fra Tretten-turneen som gjelder her. Det betyr at brorparten av låtene er fra de tre siste albumene, men naturligvis får vi også stayere som Ei krasafaren steinbu og Den finast eg veit. Innspillingene er gjort flere steder på turneen, noe som gjør at hver låt tones ned og vekk. Det er dumt - når publikum fades ut og det er noen sekunder med stillhet før neste låt starter, får man liksom ikke den ordentlige livefølelsen av albumet. Men det glemmer man jo når låta vel er igang,



SØVNLAUS (14.10.2016)
Yes, siste skuddet på Hellbillies-stammen er ferskvaren Søvnlaus, som er et album mer i retning Leite etter lykka enn Tretten for her går det unna! Dette er første gangen Arne Moslåtten har gitt pennen til en annen tekstforfatter, og for en tekstforfatter! Moslåtten bidrar med fire fine tekster, resten er det Tom Roger Aadland - Bob Dylan-oversetteren -som sørger for. Dette er også første gangen Arne Sandum ikke spiller bass. Det er det Egil Stemkens, kjent fra Tolv Volt, Stein Torleif Bjellas gamle band, som gjør. Her basses det - høyt - og det låter knall. Her er det bare noe få fiber igjen av lisseslipsene, for dette er rock & roll etter oppskrift gitt av alt fra Allman Brothers Band til Rolling Stones. Som på Sol over livet er det noen titler som ser u-hellbillieske ut, men både den Ole Ivars-trivelige 20 år på veien (er det ikke flere da, karer?) og Natta Norge (der OnklP er med - kicker itte på det) lander trygt. Et tøft album med låter som hyler etter å bli framtidige konsertklassikere. La oss bare håpe en god del av dem finner veien til livesettet.


Honorable mention - Live fra Rockefeller 2005 (DVD)
Denne er et must. Dette er - beklager ordvalget - det klassiske Hellbillies i en forrykende konsert fra Rockefeller. Som bonus får vi noen klønete bakomintervjuer, men også noen artige videoklipp fra bandets tidlige karriere. Ellers er det stas å se og høre bandet spiller låter som virkelig var med å forme Hellbillies´karriere og uttrykk. Slagere som Syver i Armod-Bråta og Eitt skot te passer neppe inn i dagens utgave av Hellbillies, men i 2005 gjorde de det, og det beste av alt og en god nyhet til alle etternølere: Denne er fortsatt å få tak i!